Sjøforsvaret – Marinens framtid


Forsvarsjefen har bestemt at tre av Marinens fire
fregatter ikke får seile. Disse skal ligge ved kai når det
avgjøres om de er i stand til å fortsette aktiviteten som
før. Har besetningene den nødvendige kompetanse,
virker utstyret og er rutinene for det uforutsette
innlært? Alt dette skjer nok på bakgrunn av havariet til
KNM Helge Ingstad. Den fjerde fregatten er nå på
øvelse i Storbritannia. Dette betyr i praksis at det mest
synlige forsvaret av vår lange kyst ikke lenger er til stede
i norske farvann. Det er viktig at fregattene får seile så
mye som mulig, og at landligget ikke varer alt for lenge.
Et av virkemidlene for økt seiling er en økning antallet
besetninger. Målet er nå å bygge opp seks.


Med fregattene ved kai og en på øvelse i Storbritannia,
består Marinen i praksis av seks MTB-båter, fire
minefartøyer og seks ubåter. Dessuten har vi femten
kystvaktfartøyer som ikke er stridsfartøyer. MTB-ene
skulle fases ut i 2023, men dette er nå heldigvis utsatt
med fem år etter alt å dømme som følge av KNM Helge
Ingstads havari. Ubåtene er såpass gamle at en ikke kan
regne med at alle er i stand til å seile samtidig. Dette er
etter mitt skjønn uholdbart i dagens sikkerhetspolitiske
situasjon med krig i Europa på sjuende året.


Våpenhvilen som ble inngått mellom partene i Ukrainakrigen i sommer, brytes nå nesten daglig av de russiskstøttede opprørene i Donbass


Hva slags marine skal vi satse på? Har vi for eksempel
råd til å erstatte KNM Helge Ingstad? Det tar for
eksempel 15-20 år fra konseptet til fartøyene er
operative. Eller skal vi heller satse på mindre
hurtiggående fartøyer som kan operere i kystsonen, et
langt rimeligere alternativ. Forsvarssjef Bruun-Hansen
la i sitt militære råd stor vekt på evnen til havgående
operasjoner, med begrenset evne til operasjoner langs
kysten. Ikke alle er enige i det. Sjømilitære samfund
hevder i en uttalelse fra april i fjor at Marinens evne til
å føre strid i kystsonen bør styrkes betraktelig, og at
minemottiltakskapasiteten også styrkes. Dessuten bør
kystjegerkommandoen ikke fratas evnen til å utføre
egne taktiske kampoperasjoner.


Kontroll av kystsonen har stor betydning ved en
eventuell væpnet konflikt i nordområdene. Allierte
forsterkinger av noe omfang kan dessuten bare komme
sjøveien. Og skal vi kunne nyttiggjøre oss sjøveien i
krise og krig, fordrer det evne til strid i kystsonen.
Nedleggelsen av Sjøheimevernet var derfor et stort
feilgrep. Både Sjøheimevernets meldestasjoner og
mange mindre fartøy ville kunne øke vår evne til
kontroll av kystsonen!


Kilder:

Aftenposten, Norges forsvar, Kyiv post.
Nils Tore Gjerde, medlem av Romsdal forsvarsforening